 |
 |
|
 |
|
|
|||||||||||||||||||
|
|
|
 Nyheter Fiskemottak ble åndelig isolat
Eirik Dahl Viggen 09.07.2004 TROMSØ: Tamilene som reiste til Finnmark på 1980- og 90-tallet ble en livsnødvendig ressurs for lokal fiskeindustri. Men livet i nord går på mentalhelsa løs, spesielt når helseapparatet stiller uforberedt. For hardtarbeidende tamiler har ikke arbeidsforholdene ved fiskemottakene vært særlig egnet til sosial kontakt med nordmenn; Det meste av arbeidet foregår ved kuttelinja, hvor det er så mye støy fra maskinene at ansatte må stå med solide øreklokker. Det er arbeid som nordmenn etter hvert har takket nei til. Da tamilene kom, skal samene i kystkommunene ha vært såre fornøyd siden de selv ikke lenger sto lavest på den sosiale rangstigen. Arbeidsoppgavene på kuttelinja har tradisjonelt lav status og anses som kvinnearbeid. Og det er hardt arbeid, slitasjeskader er ikke uvanlig. Men kanskje har det for tamilene vært et enda større problem å ikke bli tatt på alvor når de kontakter det lokale helseapparatet. Sosialantropolog og doktorgradsstipendiat Anne Sigfrid Grønseth har brukt fire år på å studere hva som skjer når tamilske pasienter møter norske leger og andre helsearbeidere, og hvordan sosiale prosesser som oppstår i dette møtet kan skape helseproblemer blant tamilene. Hun har levd blant og intervjuet tamilske fiskeriarbeidere i Finnmark, Troms og Nordland og dessuten snakket mye med lokalt helsepersonell. Økonomisk integrert, sosialt isolert Tamilene bosatte seg i Finnmark fra midten av 1980-tallet. Fram til da hadde det vært få flyktninger og innvandrere utenfra Europa i fylket. Fiskeindustrien var i beit for arbeidskraft. Myndighetene la forholdene til rette, og tamilene flyttet villig etter arbeid. I det fiskeværet hvor Grønseth gjorde feltstudien sin, var rundt 300 av totalt 3000 innbyggere tamiler. Det var ikke uvanlig at tamilene på 1990-tallet utgjorde opptil 10 prosent av befolkningen i flere av fiskeværene langs finnmarkkysten. Ifølge Grønseth ligger tamilene på topp i yrkesaktivitet sammenliknet med andre innvandrergrupper. For de fleste er lønna sårt tiltrengte penger; I tillegg til utgifter i forbindelse med flukten til Norge, samt mat, husvær og medisiner for familiemedlemmer i opprinnelseslandet, har mange unge menn utgifter med å betale medgift til søstre som gifter seg i andre eksilland eller på Sri Lanka. En jobb på fiskemottak i Norge gir mulighet til å reise slike penger. Om tamilene er godt økonomisk integrert, betyr ikke det det samme som at de er sosialt integrert i det norske samfunnet. Grønseth fant at et av stedene hvor nordmenn og tamiler snakker mest med hverandre faktisk er på helsestasjonen, selv om de i starten hadde hatt en del kontakt med norske vennskapsfamilier. Ellers holdt tamilene seg mye innen sitt eget miljø. Tamilene har et godt utbygd nettverk, med tamilske fotballturneringer, lokale tamilforeninger og lørdagsskoler for barna med egne nasjonale prøver i tamilsk. Fra geriljabevegelsen LTTE (De tamilske tigrene) mottar de videoer som oppdaterer om situasjonen på Sri Lanka. Personer, ikke organer Primærleger og andre helsearbeidere i fiskekommunene har fortalt Grønseth om tamiler som oppsøkte dem igjen og igjen på grunn av smerter og om behandlingsmetoder som ikke så ut til å avhjelpe plagene. Det var vanlig at legene fikk svar som de forsto når de undersøkte tamilske pasienter. Når det gjelder tamilene, så er de på den ene siden fornøyd med at de relativt lett får time hos lege. En gjennomgående oppfatning var derimot at: ”Legen forstår ikke problemene våre”. De syntes legene behandlet dem som ”organer, ikke som personer”, når undersøkelene som ble gjort i stor grad besto av røntgen og blodprøver. Siden de fleste tamiler er vant med medisinsk behandling innenfor ayurveda, en filosofisk tradisjon som er svært framtredende i Sør-Asia. Behandlinger utføres her med en forståelse av mennesket der kropp, sinn og sjel er ett. Mange av dem har derfor vansker med å godta de utelukkende biomedisinske metodene som dominerer i Norge. Komplisert smertelandskap Tamilenes smerteopplevelser kan forklares på ulike måter. Smertene som kanskje er enklest å skjønne årsakene til, kommer av krigsskader eller ensidig kroppsbruk på fiskemottaket. Grønseth forsøker imidlertid å utvide forståelsen av tamilers helseproblemer til å inkludere kroppslige og psykiske spenninger forbundet med tamilenes livssituasjon i Norge. For eksempel opplever mange å bli stigmatisert og tildelt lav sosial verdi av lokalsamfunnet. I tillegg spiller savn en stor rolle, etter at bånd til slekt, naboer, religiøs praksis og sosiale levemåter har blitt brutt eller svekket. Grønseth har ønsket å forstå betydningen av slike sosiale relasjoner og hvordan det kan gi legene en bedre forståelse av pasientenes symptomer. Hun bruker derfor en forklaringsmodell om hvordan ulike folk konstituerer seg selv som sosiale personer. Prosessen er ifølge sosialantropologen relativt ulik for tamiler og det meste av den norske majoritetsbefolkningen. I møte med norsk helsevesen kan denne forskjellen skape usikkerhet og forvirring. Mange tamilske pasienter sitter igjen med en følelse av at legen ikke vil vite. Det samme ser ut til å være tilfelle om de blir henvist til psykolog. Psykologer uten kulturforståelse En typisk behandling hos norsk psykolog kan ha som mål å gjøre pasienten selvstendig og i stand til å gjøre egne individuelle livsvalg. Problemer kan oppstå fordi tamiler vanligvis har andre begreper enn nordmenn om hvordan en opplever seg selv som en verdig og sosial person vis à vis omgivelsene. – Mange fortalte at ”De forstår ikke vårt edderkoppsamfunn”, sier Grønseth. – Tamilene oppfatter seg selv som personer mye mer i sammenheng med de menneskene de lever sammen med. Det er gjennom å være del av sosiale og religiøse relasjoner at en tamil erfarer seg selv som sosial person. Hos etniske nordmenn er det gjerne en større tendens til å legge vekt på å frigjøre seg fra forpliktende relasjoner og å stå fram som selvstendige personer med individualitet og selvrealisering som sentrale mål her i livet. Hos tamilene er det annerledes, ifølge Grønseth. Her tenker en: ”Jeg finnes fordi jeg er en del av et fellesskap – av mor, far, tante, onkel, søsken, søskenbarn”, o.s.v. En tenåringsjente Grønseth snakket med, hadde problemer hjemme. Hun gikk til psykolog og ble oppfordret til å flytte på hybel. Andre kvinner har opplevd at psykologen anbefaler dem å vurdere skilsmisse. Begge deler kan oppleves som veldig fremmed innen et tamilsk tankesett. – Tanken på å atskille seg fra de andre og ta utgangspunkt i individuelle behov er ofte lite framtredende for tamiler. De fokuserer i større grad på fellesskapet og de forventningene som fellesskapet stiller til enkeltmennesket. Tamilene har ikke sterkere føringer på seg enn andre, føringene fungerer bare annerledes, sier sosialantropologen. Lukket legestand – Norske leger har dessverre oftest ikke mulighet til å utforske slike sider ved tamilenes liv i Norge. Når de ikke blir kjent med tamilenes liv og savn, kan det se ut til at det er lettere å skape stereotypier om tamiler som ”folk med lav smerteterskel”, at de er ”somatiserende” og ”overforbrukere av helsetjenester” – Heller enn å se at tamilene kanskje ikke kommer til orde slik de burde. Så lenge dette er tendensen, ser ikke Grønseth hvordan pasientene skal kunne oppleve åpne konsultasjoner der de kan ta opp problemer som er nært knyttet til smertene. Når den bredere konteksten på denne måten uteblir, blir plagene nødvendigvis vanskelige både å diagnostisere og behandle. * * * Anne Sigfrid Grønseth: * Doktorgradsstipendiat siden 1999 ved Sosialantropologisk institutt, NTNU * Avhandlingens arbeidstittel: ”Et møte mellom tamiler og nordmenn i Nord-Norge: Helse som sosialt fenomen” * Siden 1995 tilknyttet Psykososialt team for flyktninger i Nord-Norge * Leder veiledningsgrupper for helsepersonell i regionen * Gir undervisning til aktuelle faggrupper ved universitet og høgskole |
|
|
||||||||||||||
|
|||||||||||||||||||
Mighealthnet
Minoritets- helse i media
Statistikk
Brosjyre om tolking
|