 |
 |
|
 |
|
|
|||||||||||||||||||
|
|
|
 Nyheter Smertefull avmakt
Eirik Dahl Viggen 22.11.2004 – Mange innvandrerkvinner har kroniske smerter som følge av sosioøkonomiske og kulturelle stengsler. Multikulturalisme brukt som offentlig ideologi og styringsverktøy kan ha bidratt til slike smerter, gjennom å forsterke kulturelle barrierer. Dette hevder Farida Ahmadi, som deltok på seminaret til Feminisme og multikulturalisme (FEMM) ved Universitetet i Oslo i oktober. FEMM er et nettverk startet etter initiativ fra Senter for kvinne- og kjønnsforskning. Ahmadi studerer hovedfag ved Sosialantropologisk institutt og har undersøkt strukturelle sammenhenger mellom avmakt og smerteopplevelser blant innvandrerkvinner i Norge. Nye realiteter Ahmadi, ser begrepene minoritet og majoritet som nært knyttet til nasjons-byggingen på 18- og 1900-tallet. – I en globalisert verden er imidlertid kompleksiteten så stor at vi trenger nye analytiske redskaper, sier Ahmadi. På 1980-tallet studerte hun medisin i hjemlandet Afghanistan, hvor hun også arbeidet som legeassistent, underviste i primærhelsetjenester og engasjerte seg i kvinnespørsmål. Hun mener de forsøk på kontroll innvandrerkvinnene utsettes for, både fra «sine egne» miljøer og fra samfunnet for øvrig, er en viktig årsak til psykiske og fysiske smerter. Uklare eller vage smertetilstander defineres av at legen har problemer med å stille noen diagnose ut fra biomedisinske kriterier. Konsultasjon ender ofte med utskrivning smertestillende medisiner eller antidepressiva. Ahmadi knytter imidlertid smerten til kvinnenes totale livssituasjon, som legene har liten mulighet til å påvirke. Det er ifølge Ahmadi flere faktorer som er med på å skape smerteopplevelser blant minoritetskvinner: Fattigdom, lav utdanning, mangel på kunnskap om det nye samfunnet, religiøse spenninger og mangel på tilhørighet og kommunikasjon med omverdenen. – Å leve uten mulighet til å bli hørt eller sett som individer resulterer i fysiske smerter, sier Ahmadi. For å undersøke hva som kan være med på å sette i gang uklare smertetilstander blant innvandrerkvinner, har Ahmadi tilbrakt mye tid sammen med deltakere i samtalegrupper og på integreringskurs. Kursene foregikk ved to ulike sentre for innvandrerkvinner i Oslo. – Misbrukt kulturbegrep Multikulturalisme ble opprinnelig brukt internasjonalt som en flerkulturell strategi for å sikre nasjonale minoriteter og urfolk sine språklige og kulturelle rettigheter. Vår egen regjering erkjenner imidlertid at multikulturalisme som politikk overfor innvandrere kan være problematisk. I Stortingsmelding 49 (2003-2004) heter det at politikk for flerkultur kan kritiseres for at den fremmer en kulturforståelse som ser kultur som stivnet og uforanderlig. Det heter videre at kultur i verste fall kan brukes «som argument for å undertrykke og hindre positiv forandring. Å vise til rådende tradisjoner og skikker, og kreve lojalitet til dem, kan brukes som hersketeknikk innenfor alle miljøer, sosiale og kulturelle fellesskap.»(1) Ahmadi stiller seg kritisk til multikulturalisme brukt som politikk overfor innvandrere. – Et altfor skarpt fokus på kultur kan føre til avvik fra allmenne rettigheter folk har som norske statsborgere og dermed til økt ulikhet. Når multikulturalisme inkorporeres som del av den offentlige politikken, forandres innholdet i dette begrepet fra en idé om mangfold og likeverd til en kunstig markering av kulturforskjeller. I et multikulturelt samfunn der innvandrere utgjør en viktig del av befolkningen, kan «minoritet» bli en merkelapp som reduserer individers frihet isteden for å øke den. – I denne utgaven av multikulturalisme oppfattes kultur i virkeligheten som en byrde, noe som blir tydelig når ting ikke fungerer. Da flyttes ansvaret over på innvandrerne og deres kulturer. Ved å trekke fram det fremmedartede i andres kultur, tilsløres myndighetenes ansvar for godt helsestell og for sosial og politisk integrering. Avstanden mellom majoritetsbefolkningen og minoritetene øker, forståelsen minker, sier Ahmadi. Et eksempel er kvinnelig omskjæring. Det sterke negative fokuset på kvinnelig omskjæring har trolig bidratt til ytterligere å stigmatisere somaliske kvinner i Norge. Unge somaliere som oppsøker Ullevål sykehus for å bli åpnet opp i forbindelse med svangerskap, forteller at de skammer seg over å være omskåret. I Somalia ville situasjonen vært omvendt, hvor det anses som skammelig å ikke være omskåret. Det norske samfunnet har åpenbart møtt dette tradisjonelle fenomenet med å påføre skam. Dette skjer tross offentlige målsetninger om likeverd og toleranse. Multikulturalisme som kontrollredskap De somaliske kvinnene som Ahmadi møtte under feltarbeidet sitt fortalte at de ønsker å delta mer i samfunnet utenfor familien, men holdes tilbake av et system av tradisjonelle maktstrukturer og sosioøkonomiske hindringer. De opplevde dette som viktigere problemstillinger i forhold til egen velferd enn omskjæring. Felles for de kvinnene Ahmadi snakket med var at de manglet tilhørighet til og kunnskap om det norske samfunnet. De hadde lav utdanning og dårlig økonomi. De beskrev seg selv som svært dominert av menn, ikke minst av religiøse ledere som prøver å skjerme dem fra kontakt med samfunnet for øvrig. – Midt i den sosialdemokratiske hovedstaden bor det mennesker i en helt rural livsverden preget av stor sosial kontroll og mannsdominans. Hvordan er det mulig at innvandrere lever en slik tilværelse selv etter lang tid i Norge? Et liv innenfor disse strukturene kan forklare mye av de uklare smertetilstandene kvinnene opplever, mener Ahmadi. Hun sier også at norske myndigheter bidrar til å opprettholde arkaiske maktstrukturer. – Et eksempel er når politiet henvender seg til imamene for at de skal ta opp problemet med gjengkriminalitet overfor menighetene sine. Dette er å overføre myndighet til imamene. Når fikk prester i statskirken sist slike oppgaver? Fransk universalisme I Frankrike har myndighetenes politikk overfor innvandrere ført til kontroversielle fenomener som hijabforbud på offentlige skoler. Også andre religiøse uttrykk, som krusifikser og kalotter, henvises til privatsfæren. Selv om den undertrykker enkelte uttrykk for kulturell egenart, anser ikke Ahmadi denne politikken som bare negativ. – Den franske staten godtar ikke uten videre at det oppstår økonomiske og politiske minoritetslommer, hvor tradisjonelle ledere, for eksempel imamer, hentes inn fra utlandet for å videreføre tradisjonelle makthierarkier og kjønnsrollemønstre. Franske myndigheter omtaler gjerne denne politikken som assimilering. Ordet gis et positivt fortegn. En innvandrer tilhører her ikke noen minoritet, i det minste ikke offisielt, men er medborger – citoyen – med en direkte kontakt med staten og med alle de universelle rettigheter og plikter det innebærer. Hva som er realiteten i forholdet mellom islam og den franske staten, kan diskuteres. Den franske universialismen har sterke kritikere innenfor landets grenser. Sosiolog Michel Wieviorka uttaler til den danske avisen Information at «De universelle ideer – som Republikken er den franske inkarnation af – er kun gyldige og holdbare, så længe de ikke knuser de kulturelle identiteter.»(2) Pluralistisk framtid Ahmadi ser positive trekk ved begge de to innvandrersentrene hun studerte. Det ene senteret tolker Ahmadi som universalistisk innstilt: Idéen om å sette innvandrere i stand til å delta aktivt i samfunnet, gjennom en mer eller mindre ensidig påvirkning for å lære dem om norsk språk og samfunnsliv, kan gi positive resultater i form av mestringsevne og senere økonomisk selvstendighet. Ved det andre senteret kan multikulturalisme, i en positiv tolkning av ordet, skape et rom hvor kvinner kan diskutere spørsmål som er viktige innen deres egen krets og gi trygghet og sosial forankring. Ahmadi håper at arbeidet ved de to sentrene vil nærme seg en universialistisk pluralisme, det vil si at de begge vil arbeide aktivt for å realisere like rettigheter samtidig som en bevarer mangfoldet i kulturelle og religiøse uttrykk. Stortingmelding 49 (2003-2004) antyder at Regjeringen beveger seg i en slik retning, ved å innføre begrepet diversity policy, som i større grad enn multikulturalisme skal vektlegge alles plikt til å innrette seg etter samfunnets grunnleggende rammeverk og felles verdier.(1) Den nye politikken har i så fall fellestrekk med utviklingen i Storbritannia og Frankrike, hvor krav om at innvandrere skal tilpasse seg majoritetssamfunnet har innvandringsdebatten siden tusenårsskiftet. Kanskje vil det føre til mindre barrierer mellom minoritetskvinnene og samfunnet omkring. Hvilken innvirkning det vil ha på uklare smerter, gjenstår å se. * * * (1) Stortingsmelding nr. 49 (2003-2004): «Mangfold gjennom inkludering og deltakelse – Ansvar og frihet», s. 31-33 (2) Dagbladet Information 12.aug/04: «Frankrigs tunge dans med islam» Se også: Government of Canada, Department of Canadian Heritage: «What is multiculturalism?» * * * NORSK FORSKNING PÅ MULTIKULTURALISME: Brit Oppedal (2004): «Adolescent mental health in a multi-cultural context» Doktoravhandling ved Psykologisk institutt, UiO IMER Bergen (International migration and ethnic relations): «Migrants, Minorities, Belonging and Citizenship: Dilemmas in the European Union and Small States» ISF (Institutt for samfunnsforskning): «Flerkulturelle demokratier og politisk integrasjon i storbyer» v/Jon Rogstad NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring): «Likhet, toleranse og multikulturalisme: Kommunikasjon og samhandling mellom majoriteter og minoriteter i Norge og Nederland» v/Marie Louise Seeberg SINTEF Teknologiledelse avd. IFIM, gjennomfører fortløpende prosjekter om innvandring og intergrering Universitetet i Oslo: «Kulturell kompleksitet i det nye Norge», strategisk forskningsprogram Universitetet i Oslo, Sosialantropologisk institutt: «Cultural rights vs. human rights», v/professor Unni Wikan |
|
|
||||||||||||||
|
|||||||||||||||||||
Mighealthnet
Minoritets- helse i media
Statistikk
Brosjyre om tolking
|